lørdag 28. mars 2009

Har stikki av til blogg.no

Supermuff.blogg.no

Like duuuuh

Når en fransk/portugisisk/norsk/mauritsiusk herre kjeder seg etter å ha stått opp kl 12 på en lørdag etter å ha sett Walk the line for 3de eller 4.de gang med 3/4 det fantastiske bandet sitt, så drar han på sightseeing til mjøndalen. Dette anbefales på det kjøligste, i og med at Mjøndalen på mange måter kan sammenlignes med " 2mk Media ved åssiden";
Kjedlig, innelukket, kaldt, teit, forsmekkelig, tåplig, destruktivt for hjernen og definitivt et sted jeg ikke vil oppholde meg lenger enn absolutt nødvendig. Gjerne et kvarter mindre.
(skrivepause for å høre på Glory Box av Portishead...)

Etter å ha hørt sistnevnte sang og hørt linja "give me a reason to love you", velger jeg å ignorere å skildre resten av Mjøndalenturen, og heller ta opp tråden på Media.

Patrice: Så Media...Give me a reason to love you.

Media: Det er jo en kreativ linje! du liker å prøve å være kreativ Pat, så dette er jo noe for deg!

P: Til den grad av "kreativ" kan være å slavisk følge lærerenes meninger om hvordan noe skal se ut, og til den grad de ødelegger all form for nytenkning og dermed har klart å strippe vekk min motivasjon for design. Jeg vil gjerne sitere en definisjon som min frende Jonathan(fornøyd nå Jonte?) sendte meg.

Websters defines normality as something according with, constituting, or not deviating from a norm, rule, or principle. Conforming to a type, standard, or regular pattern, occurring naturally.
So let’s start at the beginning shall we? A world conforming to and not deviating from the norm, gives a world without further development. As development has always been a constant part of the pattern which occurs naturally, normality is by its own definition abnormal.

Takk Media. For at du eksisterer.

Media: usj. Du er bare sur fordi du innbiller deg at lærerene ikke forstår deg.

P: I tillegg til sist nevnte innlegg, ja. Jeg er ikke genial, men jeg prøver da faen meg å lage noe nytt. Creds til meg selv for det.

Media: Der målbandt du meg.

P: Bare Hyggelig.

Media: Men...hva med alle frøknene der da?

P: *kremt*.

M: Jasså ja.

Poenget med forrige fiktive diskusjon var selvfølgelig å illustrere at jeg misliker media på det hardeste, men at det fortsatt er grunner til at jeg går der.
Jeg nekter å gi avkall på utdanningen min, og nekter også å begynne på en ny studielinje. Hvis en evt. musikerkarriere eller annen kunstnerisk retning går skeis vil jeg ha noe å falle tilbake på.
Dette er ikke det som høyest motiverer meg på morningen til å pynte meg, vaske meg osv.
Det er det en annen grunn til.
Ironiskt nok er det pågrunn av media jeg gjør det. Bare i et klasserom lenger ned i gangen.

Gjett resten av historien selv hvis du vil og ikke les videre.

Litt lenger ned i gangen er det jeg definerer som "Another reason to get up in the morning". Dette må ikke feilaktig tolkes som "A reason to get up in the morning".

Ikke besatt.
Bare litt betatt.
Stor forskjell på de to.
Den siste er mye morsommere.
Den siste er full av ambisjoner.
Du kan faktisk tenke rasjonellt med den siste.
Den siste tillater deg betegne noen som "Den ultimate definisjonen av søt", uten at det trenger å ligge noe mer bak det.

En film sa at hvis du ikke har noe mer å si i en avslutning, så siter noen. Jeg velger å sitere Jokke.

"Hvorfor kankke hu bare antaste meg".

Mer eller mindre vennlig hilsen fra Patrice Djevelsamen.

onsdag 25. mars 2009

Sir! What excuisite breasts you have!

I det delfinene rasket sammen ost, likør og grandiosa, dro undertøyet til den kinesiske japaneren til fredlig jord. på denne fredlige jorden var det mange upløyde marker, og joviale planter som i sine flaggermusbefengte liv sugde både amerika og saftflasker med sugekopper tilnærmet styrken til en svampsubtraherende risplante. Proppfull av inkonsekvente sansynglivis fleksible megalomane, og petimetre undergrunnskonvensjonelle hip hoppere. i likheten med bossen i Zelda, var per i stand til å transforemere til en gaselle som uten videre like og baktanke dro frem den androgyne gåsen. 42 sto ved døren og banket. "Knock knock" "Whos there?" "Boo" "Boowho?" "you dont have to cry, its only a joke!". er vi klare til å fremføre spurte obelisken av metall og intetsigende snegler. Grobunnen for det utsagnet var en hendelse langt tilbake i tid, rum og vin. vinen var av størrelse hvit og rød og sprengte derfor vulvaen til frøken Cyrus. i det den kjernefysiske pluto-hunden fikk håravfallet i halsen, krakket børsen og trisstessen dro til helvete. JIHA, sa klokkeren tikk takk tøs.

The End.

Kummulativ, polemisk, ravgal og lol-inspirert hilsen Patrice "Supermuff" Djevelsamen.

FØKK.

tirsdag 24. mars 2009

Tomorrows just an excuse away.

Matte.
(grøssninger)
Matte.
(dårlig mage og peristaltikk)
MATTE.
(*vomit*)

Som tittelen insinuerer er morgendagen kun en unnskyldning unna.
Heldigvis er jeg full av unnskyldninger. Gode, dårlige, mediokre og karamelliserte.
Dessverre er "Mattematikk" en så hard substans at hverken sirup, blå ild eller mine muskelkraftunnskyldninger effektive mot den. Jeg kan prøve å gjøre det til "noen andres problem" (les Hitchhikers guide to the galaxy for utredelse av hva dette er. kort sagt så er det å gjøre den usynlig ved å ignorere at den eksisterer. da har den nemlig ikke noe grunn til og eksistere videre.) men da kommer karmarevisjonen og sier at de trekker meg i det årlige karmaoppgjøret.
Og siden jeg har forlengst brukt opp karmafrikortet, som har en grense på "et par dumme gjerninger", så får jeg nøye meg med å hate verden til oppgaven er ferdiggjort.

d'oh.


Peristaltisk korrekt hilsen, Patrice "Supermuff" Djevelsamen.

mandag 23. mars 2009

Det var en gang en samelue

Alle mennesker har en eiendel de leter etter med engang det brenner. Noen har en klut, andre en stut og noen har tilogmed en tut.
Jeg, har en samelue. Fra Bergen. Kjøpt av en peruaner på det lokale samemarkedet. Om den er ekte sier du? Les en gang til så kanskje du gjetter riktig.

Uansett, denne lua har vært med meg i tykt og tynt siden midten av 2000 tallet nå, og jeg har bygd et sterkt bånd til den. b.la annet så spiller jeg hver eneste konsert med bandet Muff med den på, brukte den aktivt som vinterlue og som sjekkeredskap (noe som virket effektivt på Hove i fjor! så på...gud veit hva, så kommer det en barmfager Bergenser(!) og sier hun elsker lua mi. halvt minutt senere sto vi der og spiste hverandre).

Lua har gjennom årene blitt en markant del av min flyktige personlighet, en del av bandets varemerker og et kjennetegn på at det er meg som lett fortumlet, slentrende baner seg vei i sin egen verden av feer, troll og god gitarmusikk.

Av disse årsaker, så fortjener Mattis "tenke" Hætta (han er døpt i regnet...) et offentlig dikt.

O' Mattis
Dine skavanker en selvmotsigelse
Dine kurver en innsigelse
av lett forfjamset bamse!

O' Mattis Hætta
Farer i skyenes delirium
Gir far hans ludium
Røker det sagte enn så tapt

O' Mattis Lue
Vern mot høysnue
Salige hymners forfalskelse
En blomst i en forskanse

O' Mattis "Tenke" Hætta!
taler de svakes sak så prekær
Taperenes store besvær
O Mattis, jeg elskeræ


All apologies, Patrice "Supermuff" Djevelsamen

søndag 22. mars 2009

Veteranens Klage + meg sjølv = sant<3

"Au. "
Dermed var dagens kroppsform delt.

Så til mer eller mindre andre ting.

Har du noensinne stått på et halvbygd world trade center, sammen med Bjarne Brøndbo og forsvart "skiltet"? (som det forsvovet står "biblioteket åpenr kl. 20.00 på)
guess not.
I have.
Og det er en opplevelse uten like.

Det samme er tilfeldig sjekking i Oslo;
Dette er en hendelse som tok tid og sted i sommerferien, og ble utført med selvutnevnt sjekkeguru, la oss kalle han "Per" og den teite kineseren, la oss kalle han "Shing Hong Chan som jobber alt for mye på resturanten".

Anyways- Etter at vi hadde googlet litt sjekkepsykologi, tenkt ut noen åpningslinjer og toget inn til Oslo en deilig solfylt dag var vi klare for å undersøke kjøttmarkedet for ungt kalvekjøtt(host).
Byen var som vanlig full av friske former, og unge skolepiker klare for smake dask med linjalen(kremt).

Og som helt uventet: vi frøys, feiga ut og endte med å behandler damer som en smittsom sykdom i 4 timer. "Shing Hong" begynte å gnåle om at ville hjem til resturanten å lage cannapeér, mens jeg og "Per" var fast bestemt å ta vaksinen, og kaste oss rett uti den fordervede, kolerabefengte årkeren av single frøkner klare til bli nedlegget. Det var mye nesten. Nesten tørre å se på henne, nesten pisse i buksa av å uventet dulte borti henne. Nesten (gud forby) åpne munnen. Til sist endte vi opp i en klesbutikk. Trofaste riddere som vi var så vi oss ut noen helt ok'e prinsesser som stille hylte etter oss fra deres slott av "hvilken bh skal jeg velge".
OG DET VAR DA: riktig nok etter at vi høylytt hadde snakket om temaet vi skulle bruke som åpningslinje i ...tja, et kvarter, klarte jeg på mystisk vis (i ført samelue, pilotbriller og sametøffelkjede) gi blankt faen i alt som heter ære og feighet. Med bastante skritt kjente jeg pulsen heve seg, tunga krølle og lepper forme seg, i det jeg nærmet meg dragen.

"Hvilken BH-farge tror du jeg kler?"
"Hæh?"
"Hvilken BH-farge tror du jeg kler? du skjønner jeg skal på transefest om litt, så jeg trenger et svar litt kvikt!"
"Åja! Tror du er en...Blå!"

Voila.

PS: når vi var ferdig med henne satt jeg og Per utenfor butikken og hadde sammenhengede latterkrampe i et kvarter.

fredag 20. mars 2009

Melodi vs. Lyrikk. Co-Skribent = Per

Etter en morsom morgen, hvor dusj, frokost og påkledning hadde gått som smurt med glidemiddel, var humøret på topp, selv om jeg ikke hadde våkenheten til å føre konversasjon med andre vennliginnstilte individer før morgenkaffien kom til å bli konsumert på skolen(kreds til Tina for å ha vært raus med pulver). etter en morsom hendelse på do (lang historie kort= jeg og Per sto der, fyr kommer inn, det blir et dramtatic moment...) setter jeg meg i sofaen sammen med sistnevnte og et udyr ved navn Christina.

Per:
Christina satt der som en mensenlefse og spydde ut usaklige sludderier! Ansiktet hennes var som ti tusen småbarnsinvolverende trafikkulykker, og øynene var som to kjernefysiske soler av pur smerte. Hun mente nemlig at Radiohead var såkalt "drittmusikk".

Supermuff: Per som er selvutnevnt Radiohead disippel, tok seg meget nær av dette og kommenterte at "Udyret" var lite intellektuelt og manglet alle form for filisofisk anlegg. Dette eskalerte til en krangel om musikk vs. lyrikk.

Min personlige mening om saken (som ikke kom godt frem grunnet deres evindelige krig) er følgende:

Det er et 40/60 forhold, hvorav 40 er melodien og 60 teksten. MEN! Det mange tekstfanatikere overser er den X-faktoren melodien besitter. Evnen til å bare komplett blåse vekk alt som har med tekst å gjøre, og få deg til å synge med på de mest banale klisjeer i boka. Kroneksemplet her er Kiss (She's a dancer, a romancer, i'm a capricorn and she's cancer. W-T-F?). Kiss er ikke de mest kjente riffgudene, men det er likvel noe ved dem som bare understreker "dette er enkelt, hjernedødt og det fenger som faen". Det skal også sies at Paul Stanley er et udiskutabelt refrenggeni( I Was Made For Lovin you. Genialitet på sitt geniale). Mye av det samme gjelder f.eks Led Zeppelin; jeg elsker Led Zeppelin, men jeg klarer på en måte ikke ta det helt til meg i hjertet. la det være sagt: hele gjengen er (og var) geniale på sine instrumenter. Led Zeppelin har EN mangel. Lyrikken. Tekst er rett frem bare ikke deres sterkeste side, og dette gjør så jeg ikke klarer å å virkelig dyrke det.

Men; er det en helt for crappy melodi kommer jeg sannsynligvis heller ikke til å høre på den sangen mange gangen.

Konklusjon:
En sang er som en kvinne - Melodien (utseende) er det første du hører og det som skaper interresse, mens teksten (personlighet) er det som avgjør om du utvikler følelser eller ikke. Get it?

Med ubarmhjertig hilsen, Patrice "Supermuff" Djevelsamen.

torsdag 19. mars 2009

Kärlek är for dom - Thåström

Forrige tirsdag i gymtimen begynner plutselig vikargymlæreren å prate med meg om god musikk og om bandet mitt MUFF. Vi kommer godt overrens og er enige i det meste, b.la om Thåström. Så, etter å ha spurte om håret mitt var naturlig rett eller om jeg brukte rettetang (dåbbeltve tee eff?) spør han om jeg vil rippe den nye til Thåstöm. Etter at ordet "GJERNE!" har blitt utbasunert på desibelnivåer som Motörhead ville vært misunelige på, løper vi hver hver vår vei til forholdsvis ett stk. ny cd og ett stk. rufsete Mac.
Noen ting er viktigere en kanonball med halvdøde, uinspirerende mediaelever.

CDn kan beskrives med noen fire ord: Mørk, personlig, naken og gåsehudsfrembringende.

Thåström er i en egen klasse når det gjelder lyrikk på andre språk enn engelsk, og er i disse ører enda et par hakk over Gud Joakim Nielsen når det kommer til lyrikk.
Men, i motsetning til sistnevnte Gudeskikkelse, har Joakim (begge har samme fornavn! tilfeldig? I THINK NOT.) Thåström rukket å bli en del eldre, noe som har satt sitt tydelige preg på plata, som er proppet med nostalgi og lengten etter det tapte. Det melodiske er industriellt, repetativt og suggerende. Dette fungerer som en utrolig effektiv kuliss for det det lyriske og hodet mitt var ikke hverken treg eller snau om å mane frem bilder av tog og tåkedisige gater.

Åpnigslåta "Kort biogfrafi med litet testamentet" er for meg det sterkeste sporet på plata, og er en selvransakende biografi og testamentet. Videre så kommer flere sterke som Långtbort, Tilbaks til Trehörns gatan, Den druckne matrosens sång (min nestfavoritt. "Jag har verkligen tenkt å slå i hjel deg Tore Jonsson, for det er deg min kone har kysst." sinnsykt god tekst på hele sporet.) tittelsporet "Kärlek är for dom" og "Över Sundet". Kort oppsumert er hele albumet knallsterkt, men mangler kanskje en slags X-faktor, gjennomsnittlig sett. (Unntakene er "Kort Biografi med Litet Testamentet" og "Den Druckne Matrosens Sång").

Men... Selv om det blir litt mye nostalgi i lengden, er det ingenting annet som stopper deg fra å høre på dette albumet mange, mange ganger og sannsynligvis sende en og annen tanke tilbake til fortidens tapte og gode stunder.

Thåström er en av de få som for deg til fortsatt å beholde troen på veteraner (I'm talkin to you Kiss!) og som gir deg flere grunner til å like mer svensk musikk en The Hives, Timbuktu og Abba.

Moral med denne historien:
FRP er teit, og du burde kjøpe "Kärlek er for dom" fort som faen!

Cheers, fra Patrice "Supermuff" Djevelsamen.

onsdag 18. mars 2009

Fanfarene bruser! Innlegg 1(historisk moment)

Før jeg begynner den utspekulerte propagandaen for å oppnå rikdom, berømthet og verdensherredømme, skal et par ting settes på sin rette plass:

Gitaren ER tubaen overlegen
Don Goodman (mens han var i Wolverhampton) VAR og ER spissen med den beste hårsveisen
Wolverhampton RYKKER OPP til PL i år
Jimi er bedre en Jimmy på gitar
Det er morro å være litt mannsjåvinist i blant
Thin Lizzy er et sinnsykt bra band
Jeg er en kombo av Fransk og Norsk

når dette er sagt har jeg lagt grunnlaget for mine overflatiske ytringer, meninger og innovertrykte småligheter. Nå begynner den litt mer personlige sjelegranskningen og utbasuneringen.
(fanfarelyd)

Musikkfilosofi ala Supermuffen Patrice


La gå. En gang i tiden var jeg en innesnødd musikksjel, som bodde i en boble av hva som var bra og ikke. boblen var laget av følgende materiale: "har ikke bandet mer en to gitarister, minst 70% fuzz og jeg ikke hadde hørt om bandet, var bandet teit og foraktet. var det en annen sjanger en rock skulle det, by all means possible, fordrives tilbake til de gropene av kommærs blåsyre de sto opp fra. PUNKTUM."

Som insinuert tidligere: lenge siden.
For å gjøre en lang historie kort: En venn av meg spilte "Homecoming" av Kanye West på annlegget sitt, jeg kom ikke utenom at pianoet var noe av det feteste jeg hadde hørt og lyrikken grom, og ba han sette på mer av skiva. Dette ledet til noe så hedenskt som at jeg sprakk bobla, og sugde til meg alt jeg fant av sistnevnte rapper og hørte med glede på hva enn min venn satte i høytaleren.
Så, etter et år på rockeavrusning, var jeg klar til å ta imot alle musikksjangrer som kom med åpne armer. Slagordet mitt ble (og er) "så lenge jeg føler det, så liker jeg det", og itunes lista strekker seg nå fra det meste mellom Bluesrock og Folkemusikk til syngende spaca hasj Hip Hop og hjernedød pop.


Rabiat, tenker kanskje de stereotypiske metallhodene.
En dåre, tenker kanskje noen duster.
Teit, tenker en eller annen smukk frøken med hodet godt plantet i High School musical soundtracket.
Spis blåsyre tenker Patrice "supermuff" Djevelsamen.

Håper folker forstår hvilke goder som følgte med denne mentale revolusjonen. hvis ikke her er det i korte trekk:

- Generellt større åpenhet ovenfor alt fra kultur til mennesker og meninger.
- Langt flere samtaleemner og nye grupper med mennesker som kan konverseres på et høyere plan enn "hva skjer a" med
- Økt kreativitet på alle plan, særlig musikalsk (personlig mening: Fusion er alfa omega hvis du har en drøm om å lage noe mer interresant en Hannah Montana soundtracks).
- Man blir rik, slank og lykkelig på under en uke.

The End

mvh, Patrice "Supermuff" Djevelsamen.