fredag 20. mars 2009

Melodi vs. Lyrikk. Co-Skribent = Per

Etter en morsom morgen, hvor dusj, frokost og påkledning hadde gått som smurt med glidemiddel, var humøret på topp, selv om jeg ikke hadde våkenheten til å føre konversasjon med andre vennliginnstilte individer før morgenkaffien kom til å bli konsumert på skolen(kreds til Tina for å ha vært raus med pulver). etter en morsom hendelse på do (lang historie kort= jeg og Per sto der, fyr kommer inn, det blir et dramtatic moment...) setter jeg meg i sofaen sammen med sistnevnte og et udyr ved navn Christina.

Per:
Christina satt der som en mensenlefse og spydde ut usaklige sludderier! Ansiktet hennes var som ti tusen småbarnsinvolverende trafikkulykker, og øynene var som to kjernefysiske soler av pur smerte. Hun mente nemlig at Radiohead var såkalt "drittmusikk".

Supermuff: Per som er selvutnevnt Radiohead disippel, tok seg meget nær av dette og kommenterte at "Udyret" var lite intellektuelt og manglet alle form for filisofisk anlegg. Dette eskalerte til en krangel om musikk vs. lyrikk.

Min personlige mening om saken (som ikke kom godt frem grunnet deres evindelige krig) er følgende:

Det er et 40/60 forhold, hvorav 40 er melodien og 60 teksten. MEN! Det mange tekstfanatikere overser er den X-faktoren melodien besitter. Evnen til å bare komplett blåse vekk alt som har med tekst å gjøre, og få deg til å synge med på de mest banale klisjeer i boka. Kroneksemplet her er Kiss (She's a dancer, a romancer, i'm a capricorn and she's cancer. W-T-F?). Kiss er ikke de mest kjente riffgudene, men det er likvel noe ved dem som bare understreker "dette er enkelt, hjernedødt og det fenger som faen". Det skal også sies at Paul Stanley er et udiskutabelt refrenggeni( I Was Made For Lovin you. Genialitet på sitt geniale). Mye av det samme gjelder f.eks Led Zeppelin; jeg elsker Led Zeppelin, men jeg klarer på en måte ikke ta det helt til meg i hjertet. la det være sagt: hele gjengen er (og var) geniale på sine instrumenter. Led Zeppelin har EN mangel. Lyrikken. Tekst er rett frem bare ikke deres sterkeste side, og dette gjør så jeg ikke klarer å å virkelig dyrke det.

Men; er det en helt for crappy melodi kommer jeg sannsynligvis heller ikke til å høre på den sangen mange gangen.

Konklusjon:
En sang er som en kvinne - Melodien (utseende) er det første du hører og det som skaper interresse, mens teksten (personlighet) er det som avgjør om du utvikler følelser eller ikke. Get it?

Med ubarmhjertig hilsen, Patrice "Supermuff" Djevelsamen.

9 kommentarer:

  1. Hoyalbam
    Ser hva du skriver om Zeppelin, og er helt enig, jeg har aldri blitt beveget av noen zeppelin-tekst, men jeg kan forklare hvorfor jeg mener det går rett i hjerterota uansett.

    i zeppelin skriver Plant omtrent alle tekster. Plant har en gudebegavet stemme, men er ikke spesielt smart og ikke spesielt skriftlig sterk (men kan snakke for seg da...menmen)

    Musikken lages av Jonsey og Jimmy. Jones er musikkflinkis til fingespissene, kan en haug med instrumenter og er limet, men det er Jimmy som er spennende.
    Han er en liten pinglete og innesluttet fyr som snakker utrolig lite. Hvor mange page-itevjuer har du sett? Tror de kan telles på en hånd. Hvertfall fra den aktive zeppelin-tida. Hvordan har Jimmy utrykt seg gjennom livet?
    jo gjennom den ene tingen han kan, gitarspill. Jimmy snakker gjennom gitaren. soloene her hans punchlines. Riffene er ordspill. Jeg får en følelse av å forstå jimmys følelser gjennom gitarspillet.

    Jeg hørte for eksempel på soloen til Achilles last stand og tea for one, og så leste jeg historen rundt Precense-innspillinga. Jimmy forteller jo hele historien gjennom gitarspill.

    Plants melodier blir et supplement, men ordene han sier kunne ikke brydd meg mindre. Selvfølgelig setter jeg pris på artister som har gode tekster også (pink floyd, bob dylan), men det er ikke her det fantastiske med Zeppelin ligger.

    men det er jo en individuell sak, kanskje det bare er jeg som ser dette i Jimmy...

    SvarSlett
  2. Sannsynligvis individuell sak. Kan godt hende at hele Led Zep synet mitt forandrer seg med denne infoen i bakhånd (skal ikke skryte på meg den hardeste Zeppelin kunnskapen fra før av), og at jeg kommer til å virkelig sette meg inn i Led zep historie og individenes historie og dermed få en helt ny dimensjon ut av musikken deres. Kanskje! skal hvertfall prøve det ut og se om det blir noe mer ut av det!

    SvarSlett
  3. well, dah! Led zepp er jo det beste av musikk som noensinne er laget. Og når jeg sier noensinne så mener jeg NOENSINNE. Rett og slett den beste musikken samlet sett. Bob Dylan har hatt bedre tekster, ja, men det Page, Plant, Jones Og Bonham gjorde sammen var virkelig musikkhistoriens sanne rockelegender! Og la oss håpe de får stå der alene for ALL tid! :D

    SvarSlett
  4. And BTW, Pink Floyd kan aldri, aldri, aldri slå Led Zep i noe som helst!

    SvarSlett
  5. Individuell sak hva som er det beste noensinne.

    Men assa...selv om Pink Floyd er en gjeng illeluktende villsvin, så var faktisk Roger Waters JÆVLIG GOD lyrisk sett.

    SvarSlett
  6. Jepp, men det det eneste de er bedre å også...

    SvarSlett
  7. Yes, nå funker det Patrice XD Men har glemt det jeg skulle si da. Uansett. Jeg liker Pink Floyd bedre enn Led Zep. Men hver sin smak. Syns floyd slår Zep på både lyrikk og musikk, sånn egentlig.

    SvarSlett
  8. Når det kommer til Roger Waters og Pink Floyd var han ikke bare en god lyriker, han var et fuckings geni. Uten han var de ingenting, noe som ble merket godt når han forlot de. Selv jeg som er Floyd fan synes det etter Waters perioden var trøtte greier.

    Men jeg tor ikke man egentlig kan nyte Pink Floyd hvis man konsentrerer seg kun om gitar-riffene og det tekniske, det er et band man må se helheten i, og det artistiske for å nyte.

    Hver sin smak kan man si. Enten skjønner man seg ikke på det i det hele tatt, ellers så elsker man det alt over jord.

    SvarSlett
  9. jeah, er enig i det der. Det er musikk du bør ha god tid med. Pink Floyd bør helst høres hele platene i gjennom (dette gjelder forsåvidt mye, men serlig Floyd).
    Det er mye utviklingen i låtene og helheten i platene som er flott. Også enig i at Waters er hjernen. Jeg var selv så heldig å være på konsert med han for et par år siden og det er uten sidestykke den feteste konserten jeg har vært på. Da spilte han hele Dark Side Of The Moon gjennom.

    SvarSlett